Ved inngangen er det allerede klart at har skal vi kose oss. Vi koser oss likevel vi, men gode omgivelser er alltid et ønske, for oss som for alle.
Dagen begynte halv time tidligere. Jeg måtte ordne meg skikkelig siden jeg skulle på NOA NOA kurs på Storo. Lille M ble levert til barnehage, hun vinket til mamma fra vinduet og mamma kjørte til Jessheim togstasjon for å ta toget til Oslo.
Storbyjenta, jeg, som har glemt hvordan hun skal klare seg i den store byen og mens Oslo er ikke akkurat en stor storby, blir jeg ganske nervøs når jeg skal et sted i Oslo jeg ikke har hvert før, grunnen til det, en totalt forvirret syn, distrè og glemsk og fullstendig disorientert. ( og dette er ikke engang en overdrivelse.... )
Jeg klarte å finne T-banen, gå inn riktig vogn og, viktig det og, komme meg ut på riktig stasjon. Etter det, fulgte jeg etter menneskestrømmen. De pleier å gå mot utgangen.... Jeg tror de jentene fra kurset ble overasket når den morsomme og pratsomme greske jetna full av selvtillit, ble bleik og forvirra, når hun måtte ta T-banen igjen tilbake. Snille jenter. Alle NOA NOA jenter er veldig serviceinnstilte (og så pene!) så de hjalp meg.
" Stakkars utlending, tenkte sikkert de", sa jeg til D. på CoCo Chalet.
" Nei da! Stakkars hu som bor på landet, tenkte de!" sa D.
mens vi satt mot hverandre og jeg så, over hodet hennes, det enigmatiske ( eller ironiske? ) smil av en Giokonda.
D. hadde aldri kommet hit før, men hadde hørt om stedet og om Ceasar Salaten. Da bestilte vi det.
Samtalen gikk uungåelig rundt den fabelaktige Marie Amelie og hennes sjebne. Og hvorfor hennes sjebne skal være så forskjellig enn så mange andre sine. Og media. De mektige media. Som velger. Som liker, misliker og driter fulstendig i så mye annet. Så mange andre...
Hver av oss har sin egen lille "morsom" historie. Med byrokratiet. Som sjefen til D. som er faktisk halvt Norsk og må søke oppholdstilatelse. Selvsagt siden han er født i et annet land. Men han må OGSÅ ta Bergen Testen! ( det skal selvfølgelig koste ham en del kroner)
Han ble til og med litt nervøs og spurte henne om dette var noe vanskelig... " Hvis jeg klarte den, det klarer du og! " Han snakker forresten flytende norsk...
D. har bestemt å lære seg langrenn. Hun sto to timer i kø for å kjøpe ski på salg og har gått (på ski) de samme 50 meterne, fram og tilbake i hele to timer! ( Vi lo en stund med dette...)
Hun skal lære å gå på ski! Jeg vet det! Hun har bestemt seg for det! D. er fra Polen og har Norsk statsborgeskap siden 2004. For meg er hun årets nordmann og er ikke dette integrering, vet jeg virkelig ikke hva integrering er!
Det kom L.Våres danske venn. Hun skal også kjøpe seg ski snart.
Også skal de komme til Ås ( hos meg) og vi skal kose oss skikkelig norsk!
Samtalen flyter. Behagelig og enkelt med mye latter og litt alvor. Salaten er en av de beste vi har smakt. Servicen bra den og. Venninene mine herlige! Det er godt å snakke med dem. Nesten lærerikt...
Vi snakker om barna våres. Om lille M som bruker ord som istedefor og immens. Om P. som er nesten ferdig med studiene hans, om J. som vil til Tokyo og C. som har blitt tenåring ( huffameg ) og som faktisk liker bloggen min ( glad i deg C.)
Om fryktene, om livet som går og livet som kommer.
Vi snakker om folk. Om adferd. Om hvordan jeg ville, så mye, si til den dama som påsto at vi ødelagdte hennes julaften (på grunn at vi glemte alarmen på kardiganen hun kjøpte), jeg ville så mye si til henne : "Stakkars deg da! Tenk at det er faktisk folk som ikke har MAT på Julaften. Som ikke har HUS på Julaften! Stakkars deg! Som har vært så syk og klarte ikke ennå å skjønne hva er viktig i dette j...la livet! " Men det kan jeg ikke si. De trengte ikke engang å lære meg dette på kurset. Jeg vet det.
Jeg kan ikke si sånne ting. Ingen kan si sånne ting.
Kanskje når vi blir seks og seksti ? Da gjør vi som vi vil?
Eller, da sier vi som vi vil?
Da blir vi noe kjempe skumle seks og sekstiåringer altså...
påpeker L og ler.
Vi snakker om dinosaurene. Dvs oss.
L. skal feire sølvbryllup (25 år!) med Nordmannen sin til sommeren, D. er også gift i over tyve år og jeg nærmer meg dinosaur alderen siden det er nå over 10 år vi er sammen med min Nordmann.
Kanskje er vi noe rare dyr. Kanskje jobber vi hardere enn andre. Kanskje er vi bare heldige. ( Ikke alle tror dette, nemlig. En bekjent til D. mente at det er rett og slett på tide med en ny mann! )
Ostekake og kaffe til dessert mmmmmm.
Jeg ser på den sjarmerende vindeltrappen på CoCo Chalet. På de gamle fine lampene som henger over oss. På mine gode venner. Jeg tenker at uansett hva enn tror jeg føler meg heldig. Og lykkelig. Her og nå. Med samme Mann og Englebarn og gode Venner.
Mona Lisa ser på meg fra veggen. Og smiler sånt. Hun er enig.
Tror hun nikket med hodet...
PS
Vi hører, D. og L. og reste av gjestene, som er nå mange,
Astor Piazzolla og Vuelvo al Su
- noe jeg pleide å høre på kosmos i fjor sommer og hadde glemt hva den het- gutten på CoCo var kjempe hjelpsom og fant den for meg
Og for dere
.jpg)